Fiskeripolitikk er viktig – og til tider vanskelig

Fisken utenfor Norges lange, rike kyst eies av folket og høstes av fiskerne!

Dette trodde jeg de aller fleste var enige om, men vi har de fire siste årene sett gjentatte forsøk fra Høyre/Frp-regjeringa på sørge for at mye vil ha mer og at de store skal bli ennå større. Vi skal komme tilbake til eksemplene og hvordan håndverket er blitt utført.

Arbeiderpartiet har store ambisjoner for matproduksjon fra et rent, kaldt hav. Vår kyst er velsignet med store fiskeressurser, samt en sterk og produktiv oppdrettsnæring. Vi har erfart at praktisk kunnskap og dyktige fiskere, kombinert med en forsknings- og vitenskapelig tilnærming, har gitt oss ei bærekraftig forvaltning av fiskebestandene våre som gjør at bestandene ikke fiskes ned. Arbeiderpartiet tror ikke at forskere er "mørke krefter" som fiskeriministeren har omtalt enkelte som. Vi trenger systematisk kunnskap, bare på den måten kan fiskeri- og oppdrettsnæringa utvikle seg videre.

Fiskeriminister Sandberg gjør stadig et poeng av at trålersakene og trålernes forpliktelser ikke ble behandlet i Stortinget og at han trakk saken. Det er korrekt, men saken var oversendt Stortinget til behandling i Næringskomiteen. Der ble den trukket fordi Sandberg og regjeringa ikke fikk flertall. Når en mindretallsregjering går til Stortinget med en sak uten å ha avklart støttepartienes holdning til saken, uten å ha den nødvendige ydmykhet til egen situasjon og uten å være villig til å forhandle – ja da går det galt. Et stort folkelig engasjement langs kysten var uten tvil med å påvirke partienes holdning til saken i Stortinget. Arbeiderpartiet var med å sikre et flertall mot regjeringens forslag og regjeringen trakk saken. Ap vil justere og forbedre forpliktelsen bl.a. gjennom bindende leveringsavtaler mellom produksjonsbedrifter og rederier med plikter.

Den såkalte «instrukssaken» handler om at fiskeriforvaltningens over år har utviklet en forvaltningspraksis som innebærer at en avslår søknad om deltakeradgang eller konsesjon ved utskifting av fartøy eller splitting av fisketillatelser, dersom driftsgrunnlaget ikke står i rimelig forhold til fartøyets størrelse. Denne forvaltningspraksis stoppet fiskeriminister Sandberg i januar i 2016 gjennom en ny instruks hvor han med to unntak tillater å flytte fisketillatelser fra for eksempel gruppen av båter fra 11-15 meter til gruppen over 21 meter. I mai i år stoppet et flertall på Stortinget dette og ba departementet justere instruksen. At politiske ledelse i næringsdepartementet ikke klarer å få med seg at fisketillatelser handler om kvoter er et mysterium.

Regjeringen kom 21.juni i år, den dagen Stortinget tok sommerferie, med nyheten om at de vil tillate flere kvoter pr fartøy for kystflåten over 11 meter gjennom å øke det såkalte kvotetaket. Dette betyr færre båter, en mindre variert flåte og en endring i den relative kvotefordelingen mellom kommuner.

Arbeiderpartiet mener det er feil å foreta denne type endringer samtidig som det ligger en stor norsk offentlig utredning om et nytt og framtidsrettet kvotesystem til behandling i departementet. Det forventes at regjeringa kommer til Stortinget med denne type forslag samlet. Ap har sammen med flere andre parti sagt at vi vil gjøre om på dette forslaget om vi kommer i regjering etter høstenes valg.

Fiskeriministeren sendte i juli ut et forslag om å innføre en midlertidig distriktskvote på høring, den såkalte "Hjeltneskvota" til Mehamn. Hensiktene er å skaffe en nystartet bedrift i Mehamn tilstrekkelig med råstoff slik at de kan starte produksjon. Istedenfor å sørge for at trålere som har fått konsesjon på å levere torsk og hyse til Mehamn faktisk gjør det, tenker Sandberg og co på å ta 3000 tonn torsk fra det totale kvantumet og øremerke det Nordkyn. For oss ville det være naturlig å gi rederiet/rederiene som har forpliktelser til Mehamn en mulighet til å inngå en leveringsavtale med den nystarta bedriften. Om man ikke kommer fram til en enighet vil det være naturlig å ta det kvantum som rederiene har forpliktelser på fra rederiet og omfordele det til rederier som ønsker å inngå slike bindende leveringsavtaler. Om slike rederier ikke finnes omfordeles råstoffet til kystflåten.

Fiskeri- og havbrukspolitikk kan synes detaljert, innviklet og det er lett å gå seg vill i «fagspråket». Dette kan brukes både til å forvirre velgerne og til å tåkelegg egne synspunkter. Dette er verken næringa eller vi som politikere tjent med. Vi har ingen problemer med å innrømme at vi var litt rask i et felles innlegg fra oss fire første på Aps liste, til å hevde at Stortinget innførte arealavgift innenfor oppdrett før de tok sommerferie. Det vi noe unøyaktig har kalt en "arealavgift" er i realiteten en eksportavgift på ubearbeidet fisk . Vedtaket lyder:

«Stortinget ber regjeringen sette i gang et arbeid med å utrede en avgift pr. kilo eksportert ubearbeidet fisk og komme tilbake til Stortinget i statsbudsjettet for 2018, slik at vederlaget kan tre i kraft senest 1. juli 2018.» Hensikten er den samme som da spørsmål om arealavgift var oppe, nemlig at selskapene som driver innenfor havbruk skal legge igjen mer av verdiskapninga i kommuner som stiller arealer til disposisjon for oppdrett.

Ingalill Olsen

Fylkespartileder og 2. kandidat på Aps stortingsvalgliste

original_1478638245_8124473